Nordlyset ligner ingen ting annet på himmelen. Sol, måne,stjerner og planeter hører til det evige, regelmessige og forutsigbare i menneskenes liv. Nordlyset derimot er flyktig, skiftende og uberegnelig. Her demonstrer kosmos sine elektriske og magnetiske krefter og frambringer farger og bevegelser enestående i naturen. Fotografier blir bleke, stillestående skygger av den virkelige opplevelse. Nordlyset må sees og oppleves ute under en kald stille vinterhimmel. Nordlyset-aurora borealis-kan i sjeldne tilfeller sees fra hvilket som helst sted på jorda. I februar 1872 så man for eksempel nordlys fra Bombay og Egypt, og i September 1909 ble det observert fra Singapore og Jakarta! Først og fremst hører det i midlertid hjemme på jordas polområder. Det forekommer hyppigst i et belte rundt den magnetiske pol i en avstand på omtrent 2.500 km fra den. Denne såkalte nordlyssonen går over Nord-skandinavia, over Island og sydspissen av Grønland, gjennom det nordlige Cannada, over Alaska og langs nordkysten av Sibir. Kysten av Troms og Finnmark ligger der hvor hyppigheten er aller størst. Det gir seg selv at Nord-Norge på grunn av sin bekvemme tilgjengelighet og milde vinterklima er tiltrekkende for mennesker som ønsker å se dette himmelfenomenet. Omkring den synlige magnetpol har vi en helt tilsvarende sone. Dette 'sydlys'-aurora australis- sees stort sett bare fra Antarktis og havområdene rundt. Av de bebodde strøk på den sydlige halvkule er det bare fra Tasmania og det sydlige av New Zealand man ofte får et glimt av det. Nordlys og 'sydlys' opptrer forøvrig samtidig og er nesten som speilbilder av hverandre. I nordlyssonen er nordlyset et dagligdags fenomen. Fra et vitenskapelig synspunkt kan man godt påstå at det er nordlys hver natt, men en del av dem er så svake at de neppe blir lagt merke til av folk flest. Sett fra et turistsynspunkt er det imidlertid neppe noen overdrivelse å si at vi kan se nordlys minst hver annen klar natt i Troms og Finnmark. Går vi til Syd-Norge, vil det forekomme noen få ganger hver måned, og i mellom-Europa vil det kanskje sees en gang i året. I middelhavsområdet hører nordlys til de meget sjeldne hendelser som kanskje inntreffer noen få ganger hvert hundreår. I polarområdene på innsida av Nordlyssonen. Således er det mindre nordlys på Svalbard enn i Nord-Norge. Vi forbinder nordlys med vinter, men egentlig er det der hele året. Vi kan bare ikke se det i lyse netter, sola må være et godt stykke under horisonten. I praksis er nordlyset begrenset til tidsrommet fra starten av September til midten av april. Sterke nordlys kan imidlertid sees også mot himmel som er ganske lys. I Nord-Norge er det for eksempel ikke uvanlig å se nordlys mot en kveldshimmel i august. Det nordlys vi ser i Nord-Norge, kaller vi ofte for nattnordlys fordi det ligger på nattsida av jorda. Det starter ofte om ettermidagen eller om kvelden og pågår med varierende styrke ofte langt utover natta. Dette er den vanlige formen for nordlys, men på Svalbard i mørketida kan vi få et glimt av dagnordlyset, som forekommer på dagsiden av jorden. Nordlyset ligger høyt over skydekket, så vi må ha klarvær for å få øye på det. Været er således den viktigste hindring for nordlysobservasjon fra Nord-Norge. Mest stabilt vintervær med klar himmel har vi utvilsomt i de indre fjordstrøkene og innlandet. For nordlysturister er nok disse områdene å foretrekke framfor kysten. Dagene omkring fullmåne er ikke de beste dagene for nordlysobservasjoner. Da blir himmelen så lys at opplevelsene blekner adskillig. Egentlig må man bort fra byer og tettsteder med mye lys for å få det rette utbyttet av en kveldshimmel full av nordlys. Dette glemmer vi ofte. Nåtidens mennesker er så omgitt av kunstig lys att de har "mistet" mørket og glemt hvordan stjernehimmelen ser ut. Nordlysets høyde over bakken var lenge et omstridt tema. Omkring år 1900 var det nok få som hevdet at det kunne nå helt ned til bakken, men hvorvidt det lå i noen få kilometers høyde eller befant seg mange hundre kilometer høyt oppe var uklart. Problemet ble løst ved samtidig fotografering fra to steder. Men passende valg av avstand mellom de to stedene kunne man finne forskyvningen av nordlyset i forhold til stjernene fra det ene bildet til det andre og på det grunnlag beregne høyden. Tusener på tusener av slike trianguleringer ble gjort fra 1910 og fram til 1950-tallet. De viste at nordlyset la mellom 90 og 130 km over bakken, men mange, og da særlig det stråleformede nordlyset, strekker seg opp til noen hundre kilometers høyde. til sammenligning er vanlig flyhøyde for et jetfly ca 10 km, og ozonlaget befinner seg 20 til 30 km oppe. Vi må nesten opp dit hvor satelittene går for å finne nordlyset. en følge av den store høyden er at nordlys er synlig over avstander på flere hundre kilometer. Således vil et nordlys over Bjørnøya vises like godt fra Nord-Norge som fra Svalbard, og et nordlys over Finnmark sees på nordhimmelen fra Trøndelag. Sollyset inneholder alle regnbuens farger i en sammenhengende serie fra blått gjennom grønt og gult til rødt. Nordlyset derimot har sitt lys samlet i et utvalg smale fargebånd, såkalte spektrallinjer. Nordlys oppstår når store mengder elektriske partikler (elektroner) med stor hastighet kommer inn mot jorda langs magnetfeltet og koliderermed de øvre lag av atmosfæren. Molekylene og atomene i gassen vil da bli tilført energi som de sender ut igjen som lysglimt. Det ligner litt på det som skjer i et lysstoffrør. Spektrallinjene gjennspeiler hvilke gasser som finnes der oppe. Det viser seg at nordlyset domineres av linjer som kommer av vanlige gasser som nitrogen og oksygen. Men oksygenmolekylene er spaltet av sollyset slik at vi har atomært Oksygen(O), og noen av nitrogenmolekylene(N2) har mistet et elektron og blitt et positivt ion(N2+). Nordlyset særpreges av en gulgrønn farge, men har også et betydelig innslag av blått. Det gulgrønne skyldes en sterk linje fra O mens det blå kommer fra N2+. Når nordyset får et innslag av rødfiolett i nedkant, er det røde linjer fra N2 som viser seg. Blir det rødt i de øvre delene blir det igjen lyset fra O vi ser. Under store nordlysutbrudd kan dette oksygenlyset bli meget framtredende og farge store deler av nordhimmelen dyp rød sett fra det sydlige Skandinavia og endog Mellom-Europa.  Det var dette røde nordlys som spredte skrekk og gru i Mellom-Europa i tidligere århundrer. Lyset fra et riktig sterkt nordlys kan måle seg med lyset fra fullmånen, men er som oftest en del svakere. Normalt er det imidlertid ikke noe problem å fotografere nordlys. Et kamera på stativ med lysterkt objektiv (minst f:1.8)og rask film (400 ISO)er det man trenger. Da kan man komme ned på eksponeringstider på omtrent et sekund og få med de fine detaljer som ofte blir borte ved lange eksponeringer. Mange er beretningene om lyd i samband med nordlys. I stille netter med usedvanlig kraftig nordlys forteller folk om at de hører en knitrende lyd. Vitenskapelige instrumenter har enda ikke klart å registrere dette fenomenet, men likefullt må det på bakgrunn av de mange pålitelige utsagn godtas som virkelig. Det er helt utenkelig at lyden når oss fra 100 km høyde, men vi vet at nordlys er ledsaget av et kraftig elektrisk felt som kan registreres fra bakken. Antakelig er lyden et resultat av dette, enten som elektrisk utladninger eller ved direkte påvirkning av våre hørselsnerver. Nordlyset oppstår i et innviklet samspill mellom den såkalte solvind og jordas magnetfelt. Solvinden er en stadig strøm av elektriske partikler ut fra sola. Den varierer i styrke og knytter dermed nordlyset til solaktiviteten.Solvinden stryker langs jordas magnetfelt, trykker det sammen på dagsida, drar det ut i en hale på nattsida og skaper elektriske stømmer og felter i områdene omkring jorda. En del solvind partikler fanges i jordas magnetfelt og sammen med partikler som stammer fra jordas atmosfære havner de ute i magnetfelthalen på nattsida. Ved mekanismer som vi enda ikke riktig forstår, gis de der ekstra energi, strømmer inn mot polområdene med stor hastighet og gir oss nattnordlyset. Disse uforutsigbare skurer av elektriske partikler styrt av jordas magnetfelt, gir nordlyset dets former og bevegelser. Som hastige byger feier de avsted. og skaper buer, draperier og stråler. Magetfeltet gir nøkkelen til hvorfor nordlyset foretrekker polarområdene. De elektriske partiklene beveger seg lettest langs magnetfeltet og når lengst ned i atmosfæren på polområdene fordi det her står nesten loddrett på jordoverflata. Mest slik partikkelnedbør får vi i en sirkel omkring de magnetiske polene, og i denne sirkelen har vi nordlyset liggende som en sammenhengende glorie rundt begge polene. Dette øyeblikksbildet av nordlyset kaller vi gjerne Nordlysovalen. På nattsida av jorda kommer partiklene fra magnetfelthalen og danner det kraftige og aktive natt nordlyset. På dagsiden kommer de mer direkte fra solvinden og danner det svakere og rolige dagnordlyset som vi kan se på Svalbard hvor det er mørkt hele døgnet midt på vinteren. Nordlysovalen ligger fast i forhold til sola, mens jorda roterer under. I Nord-Norge kommer vi inn i den om ettermiddagen, og passerer gjennom den i løpet av kvelden og natta. Om dagen ligger ovalen nord for oss over Svalbard. Når solaktiviteten blir høy, kan ovalen utvide seg mot syd slik at vi i Troms og Finnmark blir liggende på innsida, mens vi får store nordlysutbrudd over Syd-Norge og kanskje enda lenger ned i Europa. Ved liten aktivitet trekker den seg sammen, og vi får nordlyset nord for oss. Det er da gjerne også svakt. Nordlyssonen forteller hvor nattsida av ovalen oftest ligger. De magnetiske polene flytter seg langsomt og tar nordlyssone og nordlysoval med seg. Over tidsrom på noen hundre år kan forandringene bli store. For 500 år siden lå nordlyssonen trolig over Syd-Norge, og antakelig vil den i de kommende århundrer flytte seg nordover fra Norge. Slik sett har vi nå en gunstig tidsalder i Nord-Norge med hensyn til nordlys. Skulle magnetfeltet forsvinne, mister vi nordlyset og blir sittende igjen med et blekt minne i form av et difust lys over hele natthimmelen. Tromsø 1997-2000